Fra arkivet: Bru til det hinsidige

En tidobling av trafikken over Oslofjorden - i den økonomiske vekstens tjeneste!

Kronikken sto på trykk i VG 25. november 2014. På den tiden leste jeg Naomi Kleins bok “This Changes Everything”. Jeg brukte boka som et slags verktøy å analysere bruplanene med.

Brua er faktisk skrinlangt - en av få seiere så langt mot utbygging av ny fossil infrastruktur.

Den rådende økonomiske modellen og naturen er i dag i krig, skriver Naomi Klein i sin nye bok ”This Changes Everything”. Naturens behov står i kontrast til ressursbruken, fortsetter hun, mens den økonomiske modellen krever uhemmet vekst. Bare ett av regelsettene kan forandres, og vi vet alle at det ikke er naturens regler.

Likevel hører vi altså stadig, også fra folk som er oppriktig bekymret for hva klimakrisen skal lede til, at det ikke finnes noe alternativ. Den økonomiske modellen er uerstattelig. Dette samtidig som vi vet at oljealderen i Norge går mot slutten, og at en klimakatastrofe vil medføre ressursmangel. Men vi seiler inn i solnedgangen med flagget til topps – i den splitternye cabincruiseren som vi fikk så bra lånevilkår på.

Faksimile fra nettutgaven på VG

Bilbru mellom Moss og Horten?

Da Statens Vegvesen 18. november la fram anbefalingen av bru mellom Moss og Horten fikk flere av Naomi Kleins kritiske poenger postadresse på Østlandet. Ja, til og med krigserklæringen jeg åpnet med. Mandatet Vegvesenet fikk var: ”Fjern barrieren som Oslofjorden i dag er for trafikken.” Trafikken skal frem! Naturen har å bøye seg.

Med dagens utslippsutvikling er forskerne enige om at verden må ha etablert overgangen til et nullutslippssamfunn innen 2030 for å nå togradersmålet. Den foreslåtte brua kan etter planen stå ferdig i 2026, og vil medføre en tidobling av trafikken. Økningen vil skje i form av trailertransport og bilisme, siden jernbane ikke er en del av forslaget. ”Når det gjelder jernbane så ser man ikke at markedet kan forsvare en investering i størrelsesorden 40-50 milliarder kroner.” Fire år før utslippene så å si må være utfaset, skal altså fossiltransporten på Østlandet tidobles. Også Vegvesenet har vurdert utviklingen av klimagassutslipp som følge av brua, og gitt den dårligst karakter – ”dårlig” – av alle scenarioene i rapporten.

I stortingsmelding 26 står det: ”Regjeringen vil, i tråd med klimaforliket, legge til rette for at mer gods skal overføres fra veg til jernbane.” Klimaforliket har støtte av et samlet Storting. I og med at brua vil spenne bein under et helt sentralt klimamål, må regjeringen legge forslaget dødt en gang for alle. Men det er ikke den eneste grunnen. 

En solskinnshistorie

Pressebildene som er sendt ut i forbindelse med bruforslaget er interessante. På et av dem spaserer seks personer over brua under en deilig blå himmel, og et kjærestepar holder rundt hverandre mens de beundrer utsikten. Til høyre i bildet aner vi en firefelts motorvei, hvor det er like mange – eller få – biler. Men rapporten anslår at vi med bru kan forvente opp mot 45000 passeringer i døgnet – og da snakker vi ikke om fotgjengere. Likevel blir muligheten for å gå og sykle fremhevet som et miljøpoeng, og det har vært et myndighetskrav at myke trafikanter skal ha like gode pendlermuligheter som med dagens ferge. Her gir Vegvesenet brua samme vurdering som fergen – ”god” – noe som er smått uforståelig. For det første ligger fergeanløpet i sentrum av Moss, mens brua ligger i utkanten. Men det som er mer interessant er at man må gjennom en tunnel for å komme til brua – som det ikke vil være lov å sykle eller gå i. Vi må altså konkludere med at pressefotografiet nærmer seg villedende markedsføring. Eller godt PR-arbeid, som fossilbransjen kanskje selv ville kalle det.

Det lokale

Naomi Klein viser hvordan de siste tiårenes frihandelslover har redusert muligheten for å unngå katastrofale klimaforandringer. Men det finnes håp i land som Danmark og Tyskland. Det virkelig interessante med den grønne veksten i disse landene, er at den skyldes folkelig initiativ. I Tyskland er over halvparten av de grønne energiinstallasjonene eid av bønder eller privatpersoner. Likevel har vi i vestlige demokratier knapt sett en politiker som tør å røre fossilindustrien, noe som skyldes at den står som økonomisk garantist for de populære sakene som skal få politikerne gjenvalgt. Hvis klima skal bli en toppsak, må vi kreve det. Verken mer eller mindre.

Veitrafikken står i dag for 10,2% av klimagassutslippene. Transportsektoren er dessuten et område hvor utslippene har økt mye de siste årene. Handelsglobaliseringen må reverseres, noe som er stikk i strid med tankegangen bak superbru over Oslofjorden, som skal sørge for bedre transportflyt inn og ut av Norge.

Overgangen til en klimanøytral fremtid vil ikke skje av seg selv – såpass vet vi nå. For det første vil den kreve folkelig mobilisering, og for det andre en massiv og svært kostbar utbygging av fornybar energi. Derfor må vi fase restene av det såkalte karbonbudsjettet over på storstilt utbygging av grønn energi, ikke storstilt og like karbonintensiv utbygging av enorme trafikkanlegg som vil ose av klimagasser for all fremtid, som den gigantiske brua på Østlandet vil gjøre.

Erna Solberg har så langt vist seg som inkarnasjonen av en stemmehungrig fossilpolitiker – en som pynter seg med å kalle klimakrisen ”vår tids største utfordring”, men som aldri ville finne på å sette makt bak kravene. Med bruforslaget har hun muligheten til å vise at hun skjønner at klimakrisen dreier seg om noe langt mer alvorlig en datasimulerte modeller for samfunnsøkonomisk nytte – det er et være eller ikke være. Å si nei til brua er langt fra nok, men det vil være en begynnelse.