Fra arkivet: Barnas fredsverden

De israelske styrkene som forbereder angrepet på Rafah, en by full av hjelpeløse sivile, er bevæpnet med M141 skulder-raketter fra Norge. I den anledning poster jeg denne kronikken fra 2013.

Skjermdump fra nettversjonen av kronikken

I 2011 kunne vi lese om mobil-ordskiftet som utløste bombingen av Libya. Og det tok bare noen dager etter terrorangrepet i In Aménas før regjeringen åpnet for å bidra til styrken i Mali. Den 4. februar presenterte Klassekampen en meningsmåling hvor halvparten av det norske folk sa de ville støtte et slikt oppdrag. Men hva skal vi oppnå der?

Fredsby i fredsland

Hjembyen min er Moss. Moss er en fredsby, og drømmen er å få bygget et opplevelsessenter kalt Barnas Fredsverden. I forprosjektet til senteret er det skissert mulige bidragsytere og samarbeidspartnere, og blant dem er det norske Forsvaret, for de kan gi «et konkurrerende syn til pasifistiske tanker om hvordan man skaper fred».

Ideen til Barnas Fredsverden kom i 2003, samme år som USA og England angrep Irak. Noen måneder etter sendte Norge gjenopprettingsstyrker. I 2001 deltok vi i innmarsjen i Afghanistan, som har blitt landets største militære oppgave siden andre verdenskrig. Verken Afghanistan eller Irak var krigsoppdrag, skal vi tro våre ledende politikere.

«Konventionen på Moss»

Hvis finansieringen går i orden, skal Barnas Fredsverden ligge i et spektakulært glasshus ved Konventionsgården i Moss. Lokalitetene er ikke tilfeldig valgt. På Konventionsgården fant forhandlingene mellom Christian Frederik og Karl Johan sted i 1814, da Sverige og Norge lå i krig som følge av den såkalte Kiel-traktaten.

Utallige skolebesøk har siden funnet sted på Konventionsgården. Her fortelles historien om fredsbyen. Karl Johan hadde ett ufravikelig krav for å inngå våpenhvile: Christian Frederik skulle forlate landet og aldri komme tilbake. I møte med kravet viste den danske prinsen sin storhet, han kuet sin forfengelighet og la seg til i Gul-kammerset. Statsrådene Niels Aall og Johan Collett fikk sluttføre avtalen. Slik tente Christian Frederik fredsflammen i det norske folk, som lærerne i Moss pleier å si.

I tiden etter fredsslutningen haglet skjellsordene over prinsen. Her ved grev Wedel av Jarlsberg: «Den norske armé er skjendet! Hvorfor sloss den ikke til siste mann? Bedre å dø som menn, enn å vike med skam.» Christian Frederik gikk i dekning på Bygdøy, og forlot landet i unåde. Men i ettertid har han blitt et eksempel til etterfølgelse: Han ofret navn og ry i fredens tjeneste. Ja, i Moss er Christian Frederik en vesentlig brikke i mosaikken som tegner opp Fredsnasjonen Norge. Men ord skal ikke trumfe handling. Historien skal ikke tegne et usannferdig bilde av samtida. Krig er ikke fred.

Fredsnasjonens militærhistorie

På 1800-tallet oppsto det en sterk norsk fredsbevegelse. Målet var å slippe fri fra unionen med Sverige uten blodsutgytelse. Da Norge ble selvstendig i 1905 utmeislet Stortinget tre sentrale grunnpilarer for norsk utenrikspolitikk, hvorav to var nøytralitet og fredsarbeid.

Siden har historien fjernet grunnlaget for en av pilarene: Nøytraliteten ble umulig da tyske krigsskip seilte inn de norske fjordene. Men tanken om at Norge skal være en fredsnasjon står fjellstøtt. Alle forstår Norges behov for å alliere seg etter andre verdenskrig, et lite land i skyggen av Sovjetunionen. Men hvordan benyttet NATO oppløsningen av Warszawapakten? Til å ete seg østover. Er det misforholdet mellom selvbilde og handlinger som har fått Espen Barth Eide, i forskjellige roller siden invasjonen av Afghanistan, til å gi stadig endrede begrunnelser for krigen, fra Talibans vanstyre, sympati med USA, undertrykte kvinner, til kampen for demokratiet? Eller som her, høsten 2006, at «det hadde blitt positivt lagt merke til» av NATO om vi sendte spesialstyrker til operasjonene sør i landet. I hvert fall blir det stadig mer uklart hva alliansene Norge deltar i skal beskytte oss mot – og hva de skal utrette.

Krig for fred

Det finnes en viktig grunn til å diskutere fenomenet Barnas Fredsverden nasjonalt, ikke bare lokalt. Forsvaret opererer utenfor synsfeltet til oss her hjemme. De fleste vet dessuten lite om Afghanistan, Irak, Libya. Og hva med Mali? Samtidig utøver soldatene sin makt med vår velsignelse. Da blir de lokale representasjonene av krigen og freden viktige, som med Barnas Fredsverden. For hvem er egentlig barna i Barnas Fredsverden? Den lille jenta med splinter i hodet, innlagt på sykehus over grensen til Pakistan, eller er det de livsglade guttene med nystrøket skjorte og iPhone i sekken?

Tenk på alle fredens bastioner rundt om i landet, fra Eidsvollsbygningen, til festningsverket på Hegra, et minnesmerke fra unionsoppløsningen, tenk på de falne i andre verdenskrig, risset i stein på Sinsenjordet hvor jeg bor, eller monumentet over falne i Mazar-e-Sharif. Tenk på de utbombede husene i Najrab i Afghanistan, hvor åtte barn ble drept. Boligkvarteret i Tripoli, hvor ni sivile ble drept. De vakre 17. mai-talene kontra bombekasternes blinde språk. Er fredsnasjonen et speil eller et vindu?

Opphopningen av NATO-operasjoner de siste årene skriker etter å bli sett i historisk sammenheng. Den mektige alliansen er i forandring, men får i stor grad operere utenfor den norske offentlighetens søkelys, i hvert fall når det gjelder prinsipielle vurderinger. I 1999 vedtok alliansen sitt nye strategikonsept, som tillater pakten å krige utenfor medlemslandenes hjemlige territorium. Dette ser vi konsekvensene av i dag. Atlanterhavspakten var en lykke etter andre verdenskrig, men har NATO virkelig demokratisk hjemmel til å krige i alle verdenshjørner? Hva er i så fall det styrende prinsippet, hvilke land skal vi engasjere oss i, og hvilke skal vi overlate til seg selv? Hva er formålet med det norske Forsvaret? Er vi en fredsnasjon, eller ønsker vi bare å være det?