Et lenge oppdemmet raseriutbrudd

Om "Skapelsens sukk og klage" av Kari Løvaas

Disclaimer: Kari Løvaas slaktet min andre bok, Til øya, av hjertens lyst. Jeg brukte noen år på å komme meg, og dette kan muligens ha et og annet med teksten under å gjøre.

Jeg har alltid både fryktet og sett opp til forfattere som strør om seg med referanser, f.eks. en Ole Robert Sunde, en Sigurd Tenningen, en Gisle Selnes, en Audun Lindholm, en Henning Hagerup, en Susanne Christensen, essayister, ikke sjelden tidsskriftforfattere, akademikere; slik som (...) viser, som vi ser hos (...), for å sitere (...), allerede (...) visste, osv. Slike forfattere minner meg på den ene siden om den typen personer som innbiller seg at enhver samtale er en quiz, og som derfor stadig stiller spørsmål de selv har svaret på (alle har vel møtt én?), men på den andre siden, og dette skjer ofte når jeg leser (kanskje jeg er på mitt mest sårbare når jeg leser, forventer jeg å være beskyttet der, i det lille rommet mellom meg og teksten?), føler jeg meg dum fordi ikke hjernen min umiddelbart spenner opp den viften av referanser og implikasjoner den nonchalante (det er viktig å kaste frem referansene nonchalant, som fra et overflødighetshorn), men også geniale, forfatter, med et skuldertrekk spenner opp med sine magiske ord ... Derrida ... Adorno ... Benjamin ... Sloterdijk ... (ikke Slavoj Žižek lenger) ... Habermas ... eller mer grunnleggende ... Aristoteteles ... Demokrit. Å, så dum jeg er. Å, så lite jeg vet! Disse forfatterne kan det, de kjenner sin filosofi og litteratur til fingerspissene, har du sett dem uten en bok, kaster de noen gang bort et øyeblikks mulighetsrom? Nei. For dem er kontekstualiserende forklaringer sløseri med papir. Hvorfor ha med korte referater av forfatternes og filosofenes meningsgrunnlag, det er jo noe alle kan, det er elementært. Kun disse lysende (korte) sentensene; kun forfatternes egne, høyst innfløkte hermetiseringer av hva Adorno og Frankfurterskolen sto for, slik at vi som leser må svelge forsiktig, nærmest lydløst, i takknemlighet for at et sånt geni overhodet gidder å henvende seg til oss – eller kanskje, gulp, teksten ikke engang var ment for sånne som oss?

Er du som leser denne teksten en halvstudert røver, sånn som meg? I vårt eget bilde er vi vel alle – med unntak av Sunde og noen få vagantere – dilettanter og halvstuderte røvere, for hvem har vel en encyklopedi i hjernen, et oppslagsverk klart til bruk på rede hånd? Hvis du, som meg, må konsultere et høyst reelt bibliotek for å forstå, presist, hva Derrida står for, kan det hende du skjønner hva jeg mener. For det føles, har føltes, som om bøker plutselig kan overfalle meg, bøker peker nese og ler av hvor lite jeg kan. Ja, inntil i går, da jeg leste Kari Løvaas’ Skapelsens sukk og klage på oppfordring fra min venn og forlegger Martin Sørhaug (som driver House of Foundation (som Jon Michelet i sin tid trodde var en sminkebutikk)), en bok spekket med referanser, stort sett fra den vanlige, jeg skal ikke si vestlige, men heller norske, kanon: Platon, Aristoteles, Benjamin, osv., inntil i går, har jeg alltid stukket halen mellom beina, svelget min skam, dukket hodet underdanig under den høye forfatter og lest pliktskyldig videre: her regner gullkornene, den store mester øser av sin viten.

Kari Løvaas er belest, det kan det ikke herske særlig tvil om. Og det mener jeg. Jeg tviler heller ikke på at hun er en god leser. Hun er sikkert mye smartere enn meg. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det skal skinne gjennom på hver eneste side. Bokas såkalte «Innledning» parafraserer Odysseen og Paulus’ Romerbrev alt på første side. I løpet av side to og tre er vi innom Adam og Eva, Platons Protagoras, før vi kommer til Selma Lagerlöfs memoarer. Side fire og fem handler om Kong Lear av Shakespeare og Lagerlöfs roman Keiseren av Portugalia. Side seks og sju tar for seg Jean Jaqcues Rosseau (jeg kan ikke stave det rett en gang!), Thomas Hobbes, Kong Lear igjen, før vi får et sitat fra Karin Boyes Kallocain. Siste side slutter sirkelen ved å hente inn Paulus igjen. Om ikke annet, vet vi i hvert fall at Kari Løvaas har lest mye. Det er imidlertid neste essay, «Du er du» (sitat: Tusten i Vesaas’ Fuglane) jeg kan takke for min plutselige innsikt, og for at jeg med denne teksten performativt (bare for å bruke et unødvendig vanskelig ord) lesser av meg årevis med skam, ja, rett og slett redsel for å bli avslørt som et simpelt null, en lesefrykt som for alvor manifesterte seg på litt. vit. på UiO. I «Du er du» – jeg forteller ikke hva essayet handler om, det forventer jeg at du vet – foretar Kari Løvaas en ironisk manøver, da hun i sin helhet siterer en tekst hun hadde på trykk i Morgenbladet mange år før, i en såkalt Con Amore-spalte, en tekst hun nå i selverkjennelsens navn innser var «... en form for selvframstilling, en omhyggelig modellering av meg selv i et landskap, som i en avansert form for livstilsmagasin». Teksten handler om det tette skogbrynet som skygger for utsikten hun kunne hatt fra huset sitt, til en liten svensk sjø, et skogbryn som hun altså tidligere, før hun fikk barn, mens hun ennå barberte leggene og nappet øyebrynene, la all kraft i holde nede, for å holde utsynet åpent og klart, og det er dette Con Amore-spalten på handlingsplanet forteller om – å holde buskaset nede. Mesteparten av teksten handler imidlertid om pianisten Mitsuko Uchidas innspilling av Mozarts pianosonater. Løvaas, som den nytelsessyke rakkeren hun er, har vanligvis hoppet fra adagiosats til adagiosats, men der i løvverket, i frenetisk arbeid med å holde villskapen nede, lar hun seg feie med av en vill allegro, hvilket (selvfølgelig) bringer tankene hen til Arthur Schopenhauer (i P.C. Kjershow oversettelse, utgitt i Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1998), siden Schopenhauer blir så uventet opprømt og høystemt når han skriver om musikk, slik Løvaas selv blir der i det tette krattet. Det er tydelig at Løvaas mener teksten viser frem en umoden, selvsentrert og jålete utgave av seg selv (jeg antar at det særlig er de engelske sentensene i kursiv hun reagerer på, «Mozart unshaved», «too many notes», en datert skrivemåte fra omkring år 2000, som hun, den kresne essayisten, har luket ut av stilregisteret nå). For meg blir det derimot ettertrykkelig klart at Løvaas er den samme enten hun barberer leggene eller ikke, nemlig en skribent som pynter tekstene sine med lånte fjær. Den eneste forskjellen, eneste variasjon, er kildene, referansetekstene, som vil fluktuere lik motens dønninger fra Schopenhauer, til Žižek, til Sloterdijk, og vende tilbake til Schopenhauer igjen.

Mener jeg med dette at en litterat ikke kan skrive om litteratur? Mener jeg at en akademiker ikke kan skrive om innfløkt akademisk litteratur? Er jeg så dum at jeg mener at en filosof ikke kan skrive om andre filosofer? Jeg håper ikke det. Og det finnes mange tekster om litteratur og tenkning jeg elsker, slike tekster har gitt meg flere av mine mest intense og lærerike lesestunder, men dette er (innser jeg nå) det motsatte av tekster som pynter seg med litteratur. En tekst som handler om litteratur (eller filosofi) fokuserer på litteraturen ved å fremlegge hvordan man forstår den for leseren, ved å anerkjenne at det er ens egen lesning og forståelse man viser frem, ved å argumentere med og mot teksten, ikke trekke et sitat, eller bare et navn (Platon, Aristoteles, Pico de Mirandola), ut av lufta som støtte, nei, bevis for noe du selv mener. Å skrive om litteratur og filosofi er å stille seg på linje med tekstene man skriver om, men også med leseren. Å skrive om litteratur er ikke å benytte navn sprengfulle av aura til å heve seg over leseren, kue leseren, til å vise leseren at du hadde knust hen i quiz anytime.

Eksempel? Dag Solstad again. Her kunne jeg hentet en hvilken som helst av hans artikler om litteratur. Men hvorfor ikke ta artikkelen om Lagerlöfs Keiseren av Portugalia, der han presenterer en lesning jeg vil tro Løvaas (bare for å tillegge henne en mening, slik alle tillegges meninger i Skapelsens sukk og klage) er sterkt uenig i, fordi den etter hennes mening er kvalm og paternalistisk. Til det kan jeg si: Helt klart! Men poenget er at det faktisk er mulig å ta stilling til Solstads lesning, siden artikkelen handler om Keiseren av Portugalia og hans egen lesning av denne boka, og ikke noe helt annet, mer personlig og kanskje obskurt, som Solstad føler trenger å låne tyngde annetstedsfra. Solstad begrunner sine muligens kvalme og paternalistiske, og kanskje litt høy-på-pæra-aktige påstander, jeg innrømmer det, i Lagerlöfs roman, ikke for å gi seg selv autoritet, men fordi det er den artikkelen handler om. Dette er, sånn jeg ser det, forskjellen på å skrive om, og å pynte seg med, litteratur og filosofi.