Epost fra Svetlana Aleksijevitsj
Hvorfor brukte jeg så ufattelig lang tid på å lære meg betydningen av ordet 'pogrom'?
Når jeg leser Timothy Snyder, Anna Politkovskaja eller svenske Joanna Rubin Drangers lavmælte og ettertenksomme, og kanskje nettopp derfor uutholdelig brutale tegneserie Husk oss til livet, grøsser jeg, både av det som beskrives, men også min manglende kunnskap om vår blodige og til dels ultravoldelige historie.
Husk oss til livet handler om Rubin Drangers jødiske familie. Selv hadde hun en beskyttet og sekulær oppvekst, men fra tenårene begynte hun å interessere seg for religion. Hun hjalp til i den jødiske synagogen og lærte tradisjoner og ritualer. Tanten Susanne er hennes tvillingsjel i verden. Midt i livet blir hun tatt av mørket og tar livet sitt ved å «gå ut i vannet». Ingen i familien vet hva som skjedde med slektningene til Susannes far. Hver gang noen spør, er svaret «de forsvant». Fortellingen rommer et kaleidoskopisk nettverk av slektskaper, både familiære og kulturelle. Kunstneren Lotte Laserstein har f.eks. malt portrettet av Susanne, som var ett år da krigen sluttet, der familielikheten mellom tanten, forfatteren Joanna og hennes egen datter gløder mot henne fra veggen. I likhet med P. O. Enquist skriver Rubin Dranger om svenske myndigheters behandling av jøder før og under krigen. Robert Paulson, som var antisemitt, var også byråinspektør i Statens utlänningskommission, og hadde siste ord i mange av søknadene. Paulson ga informasjon om jøder til Gestapo, og ble i 1944 dømt for spionasje, men ble likevel ikke satt i fengsel. Tre registre over jøder ble laget i Sverige under krigen, to av dem på privat initiativ, registre det var meningen å overlevere til tyske nazister ved en eventuell invasjon og maktovertagelse – mens det tredje jøderegisteret ble laget av det svenske utlendingsbyrået selv. I det såkalte lisellske registeret finner Joanna sin tante Susanne: «Barn: 1 datter f 18/2 – 45 Sthlm».
Jeg kjøpte Husk oss til livet i den tro at den handlet om holocaust. Jeg trodde rammen for fortellingen var tyske nazisters utradering av Rubin Drangers forfedre i andre verdenskrig. Men voldens historie er mye mer omfattende, skal det vise seg. Oldefaren Aron er fra Augustow, i Det russiske keiserdømmet (midt i området Timothy Snyder kaller Bloodlands). Han og oldemoren Rebecka blir fanget i de blodige pogromene på begynnelsen av 1900-tallet. I Bialystok får Aron en kniv i armen. Under en annen voldsbølge gjemmer Rebecka og Aron seg i en kjeller med det lille barnet sitt, Elias, som de stapper en klut i munnen på for at han ikke skal skrike - en scene som minner om Svetlana Aleksijevitsj’ Krigen har intet kvinnelig ansikt, der en sovjetisk kvinnelig soldat drukner sitt nyfødte barn for at det ikke skal skrike og røpe henne og hennes medsoldater. Rubin Dranger skriver: «Siden tenårene har jeg visst at Aron og Rebecka kom til Sverige på grunn av pogromer. Men selv om jeg forsto at ‘pogrom’ innebar vold, ble det de flyktet fra, abstrakt for meg, kanskje fordi det manglet detaljer.» (s. 61)
Jeg kan ikke huske at jeg hørte ordet pogrom en eneste gang i skolegangen min. Med vitnemålet i hånden, ante jeg ikke at voldens historie i Europa er brennmerket inn i Ukraina og områdene omkring dette langstrakte landet. Jeg hadde selvsagt lært om andre verdenskrig og jødeforfølgelsene, men da som løsrevet fenomen, slik jeg husker det. Jeg visste ikke at dette skjedde etter pogromene, det vil si etter de vilkårlige og skrekkinngytende utrenskningene av jøder og andre annenrangs borgere, i det som på den tiden ble kalt jiddischland.
Kan det hende at jeg ikke hørte, eller i det minste ikke forsto, ordet pogrom før i 2010? Da var jeg redaktør for Møllebyen litteraturfestivals store katalog Krig og fred, og fikk Svetlana Aleksijevitsj’ Kjærlighet i pogromenes tid i innboksen (hun deltok på festivalen det året, der var vi tidlig ute, om jeg må få si det selv). Jeg husker hvor jeg satt da jeg leste teksten – i kantina i Niels Treschows hus. Dette er en perfekt tekst, forsto jeg mens jeg leste, stadig mer sjokket, både av formen og innholdet. For også Kjærlighet i pogromenes tid er skrevet etter Aleksijevitsj umiskjennelige metode, med et kor med autentiske stemmer, dvs. mennesker hun har intervjuet gjennom årenes løp, sitater, og delvis sceneanvisninger, veves inn i hverandre, adskilt av hennes karakteristiske ellipser (...), dur- og mollstemte melodier fuges inn i et mektig partitur.
Teksten begynner i Aserbajdsjan, det er en lykkelig tid, folk har jobb og alle er venner med alle, men dette fortelles likevel med en vond forutanelse: «Vi hadde en annen måte å dele opp verden på: Folk var enten snille eller slemme, grådige eller gavmilde.» (s. 227) Det er fest, folk synger folkeviser på alle språk, de spiser mat fra alle hjørner av det enorme russiske kontinentet, alle er glade, de danser og ler og drikker, men midt i dette, plutselig, og uten grunn, i det minste for de som forteller, starter pogromene. Mennesker flykter i gatene. Det er slag og spark, blinkende kniver, rasende mobber. Folk gjemmer seg i kjellere og på loft. Unge elskende blir skilt fra hverandre med vold. «De tok mamma ut på gårdsplassen, kledde henne naken og brente henne på bålet ... Og søstera mi, som var gravid, drepte de, og så gravde de barnet ut med jernstenger.» (s. 231) Fra den dagen glemte jeg ikke ordet pogrom, hva det betyr for noe.
Å vite dette kjennes viktigere enn noensinne i dag.