NRKs tittel på anmeldelsen av Greta Tunbergs Klimaboka var (etter hukommelsen): Gammeltestamentlig Pippi. Kan hende noen har språkøre i NRK, for nå er tittelen byttet. Uansett kunne jeg ikke unngå å tenke på faren til Emil da jeg så oppslaget første gang.
For hvem husker vel ikke faren til Emil der han surrer rundt på markedet i Vimmerby, med hatt og høyt toneleie, livredd for å gjøre et dårlig kjøp. «Det kan va roligt att se på kommers.» Faren til Emil er fullstendig stivnet i idealene og fordommene sine.
Mannen som ikke klarer å motstå fristelsen til å kalle Greta Tunberg en gammeltestamentlig Pippi, heter Ola Hegdal. Det er noe grab em by the pussy-aktig over tonen hans som minner meg om måten Trump prøvde å gjøre seg høy og mørk på en liten jentes bekostning på FNs toppmøte.
Med skrekk må jeg tenke på min gamle grandonkel, han som trekker på skuldrene når han hører om klimatrusselen. Jeg overlevde Pigs Bay. I dag lyder det så hult som det kan få blitt.
Hva blir neste lavmål i litteraturkritikken?