Dokumentarlitteratur

Utklipp fra en roman som sporet av da Russland invaderte Ukraina.

Merknad: Romanen, som ennå er i sin spede tilblivelse, handler om Nyquistbyen i Moss, en fordums trehusbydel, som i sin tid ble omregulert til jernbane, og siden forfalt i over tjue år, med store menneskelige omkostninger. Romanens heltinne er Turid, en halvveis fiktiv karakter jeg traff da jeg lagde et ‘kunstverk’ i bydelen. Utdraget under handler om ting jeg hadde tenkt til å skrive om dokumentarlitteratur, men som brått føltes meningsløse da krigen i Ukraina brøt ut. Og nå orker jeg ikke ha det med i boka. Joni Hyvönens essays som det refereres til kan leses her.

Jeg hadde planer om å skrive om P. O. Enquist dokumentarromaner, særlig Sekundanten (men også inkludere Tor Obrestads Sauda! Streik!) Jeg ville trekke frem to aspekter ved Sekundanten: Hovedpersonen Lindners enorme vansker med å ta del i massebevegelsen av arbeidere, oppflasket som han er på nøysomhet og fordringsløshet i Sverige, samt den historiske gjennomgangen av arbeidersporten. Jeg ville belyse med en parallell herfra: fenomenet Sprint-Jeløy, min fotballklubb (stadion er 500 meter unna huset mitt), der enhver rest av klubbens arbeiderhistorie er utslettet til fordel for de kjøpesterkes tennisestetikk. Jeg hadde videre for meg at artikkelen skulle inneholde en prinsipiell diskusjon av hva dokumentarlitteratur er og kan være. Hvordan den bør være. Er dokumentarlitteraturen bare journalistikkens arm inn i romankunsten, eller tvert imot en radikal mulighet? Da jeg for flere år siden leste Joni Hyvönens essay «Den närproduserade poesin», en nådeløs gjennomgang av skandinavisk klimapoesi (om f.eks. Theis Ørntoft, Jonas Gren og Erland Kiøsterud), bet jeg meg merke i Hyvönens påstand om at forfattere og kunstnere i grovt hadde valgt forskjellig tilnærming til å jobbe med klima: «Att göra står bland skriftställarna inte lika högt i kurs som att tänka eller att skriva, och kanske går det att bena upp två olika möjligheter hos konstnärliga verk om ekologin, den ena mer pragmatiskt inriktad på fakta och den andra på hur vi tänker och talar om miljön, där den förra kan sägas vara inriktad på upplysning medan den senare inte sällan tyr sig till frimodiga åskådningar. Inom den nordiska poesin har den språkliga sidan haft företräde framför en saklig undersökning av miljörelaterade problem, en pedagogisk roll som samtidskonsten haft lättare att iklä sig och där konstnärer gärna samarbetar med forskare, ger sig i kast med platsspecifika projekt eller kastar ljus på särskilda problem istället för att sondera etiska spörsmål, där konstnären beger sig ut i fältet och tvingas möta folk som kanske inte delar ens synsätt.»

Mens miljøforfattere gjerne forteller på tvers av tidevervene, i store intergalaktiske rom, eller fra elementære grunnpartiklers synspunkt (Ørntoft er herostratisk berømt for åpningen av diktsamlingen Digte 2014: «I nat, i år/et sted imellem alle sine atomer/døde det man kaldte min mor»), og ofte demonstrerer en tilsynelatende lengsel etter et endelig brudd med menneskets dominans på jorda ved å fortelle fra en alges eller bakteries synspunkt (jeg er skyldig!), griper en del kunstnere heller fatt i et klart avgrenset problem (gjerne proklamert i dårlige ordspill som «to bee or not to bee» – gjett hva det handler om?). Hyvönen har rett i at litteraturen ikke (alene) kan snu samfunnets berserkergang. Hyvönen har dessverre også rett i at en del litteratur er selvhenført fremfor reelt kritisk, da den gjentar troper om undergang og menneskets stupid opphøyde selvbilde til det kjedsommelige. Skyldes dette at litteraturen henger igjen i sitt fordums selvbilde, den gangen romankunsten var på høyden, i skjæringspunktet mellom realisme og modernisme, da Thomas Mann skrev sine voluminøse verk, som alle lyttet til? Avslutningsvis skriver Hyvönen: «Problemet är att den ekologiska litteraturen inte är tillräckligt vänd mot de organ som står bakom ödeläggelsen, att all fältarbete förpassas till hjärnkontoret och handlar uteslutande om filologiska angelägenheter, om än med teamwork mellan organismer och ekosystem som rubrik på det hela. Det översta lagret utgörs alltid av tankevärlden. Men om vi nu måste bevara ekopoesin, vilket inte är givet, behövs en litteratur som är närproducerad i den meningen att den inte bara knyter an till sin omgivning, utan till en ort där de politiska problemen kallas vid namn, företagen eller det offentliga ordskiftet sätts under lupp och samtida förlagor återvinns (...). Platsens poesi (...) skulle kunna vara två inkörsportar, där idéerna om att röra sig bort från biografiska, litterära eller historiska sammanhang flyttar fokus från människan mot hennes fysiska omnejd, till fördel för den plats som texten intar, dess geografiska position, landskap eller bioregion, alternativt dess kroppar, vare sig bofasta, på flykt eller som de alienerade varelser vi alla är.»

Jeg hadde tenkt til å skrive om plassens poesi. Jeg mente, og mener fortsatt at dokumenter (tinglysning, bankutskrifter, prosessbeskrivelser, referater fra møter i offentlige organer, f.eks. kommunestyrer, fylkeskommuner, NAV, rettssaler, osv., etc.) er plassens, det vil si det konkrete stedets, mellomledd til den abstrakte tankeverden, som faktisk – selv ikke Hyvönen kan nekte for det – er åstedet der menneskets politiske begrunnelser foregår og finner sted. Kan hende er det en irregulær dysfunksjon påført av kulturen, at man ser på språk som dypest sett tosidig, dvs. at vi på en side ser språket som praktisk, virkelighetsnært, nesten fysisk (rapporter, dokumenter, lover, regnskap), mens vi på den andre siden oppfatter språket abstrakt og psykologisk (litteratur). Skillet minner om lingvistikkens inndeling mellom signifikat og signifikant, men er noe annet, siden det ikke skyldes en logisk nødvendighet, men heller kulturell sedvane. Selv om verden rundt meg er fysisk, er mitt forhold til den i stor grad skapt av språk. Når jeg ser ut av vinduet, ser jeg f.eks. en offentlig vei, jeg ser naboens hus og de andre naboenes hus, og jeg stusser kanskje over at gatebelysningen ikke er tent ennå, slik den burde ha vært, og jeg ser – ikke minst hører! – ungdommene som spiller basketball i skolegården, noe som gjør at jeg titter på klokka, siden reglene for ro og orden tilsier at all støy skal opphøre 23.00. Jeg kan ringe politiet og vise til disse reglene, og noen minutter senere vil en politibil rulle opp foran skolen, en hendelse utløst av mine ord, men i enda større grad av samfunnets forordninger, dvs. den løst forfattede, slett ikke juridisk bindende, men likevel omforente enigheten om generell kveldsro etter et gitt tidspunkt. Jeg kan vandre til byen, på fortau, over fotgjengerfelt, mens tegn som viser til språk (tanker) blinker mot meg, overalt er det mulige handlingsmønstre, og jeg vet umiddelbart hva som er en privatbolig, dvs. steder og hus jeg ikke har adgang til med mindre jeg blir invitert inn, jeg vet også med det samme hva som er butikker, der jeg forventes å kjøpe noe hvis jeg går inn, og jeg kjenner igjen offentlige bygg, som biblioteket. Jeg vandrer i en verden av språk, og denne verdenen er også en slags poesi, og skulle slik sett la seg trykke mellom bokpermer, slik jeg delvis forsøker i denne boka, ved å la riveplanens prosesspoesi (red. anm. her viser jeg til en type tekster som er med i romanen, nemlig autentiske riveplaner for Nyquistbyen) fortrylle og forvirre leseren, via det poetiske virkemidlet desautomatisering, kan man tenke, men saken stiller seg faktisk motsatt, siden prosessbeskrivelser, tinglysninger, rapporter, redegjørelser, strategidokumenter – slike tekster er så fremmede, så fjerne fra vår kulturelle sfære, som består av tv-serier om mord og karakterers relasjoner, at dokumentene ikke blir desautomatisert, siden vi ikke leser dem automatisk, på tross at dokumentenes enkle språk forstår vi dem ikke, ordenes prosaiske oppmåling av den fysiske verden, er det vi ikke forstår.

Jeg ville skrive om at siden vi ikke leser offentlige dokumenter, men stort sett forholder oss til det offentlige via tv-reportasjer, nettartikler, SoMe-kampanjer, osv., er det offentliges selvregulering like fjern for oss som naturens selvregulerende prinsipper, som altså forfattere har forsøkt å gi stemme til i det vide og det brede, eller heller: i det korte og det lange (tidsspennet), og dette er absurd, siden dokumenter tross alt er menneskets domene. Jeg ville skrive og mene at vi ikke leser selskapenes kvartalsrapporter, ikke FNs klimarapporter, ikke børsenes datamatriser, men aviser, og i denne sammenheng aller mest virkelighetens tegnverden, som skaper et begjær etter ting i oss, som i bunn og grunn er selskapenes eneste formål. På sett og vis eksisterer virkeligheten på språknivå nøyaktig som på fysikknivå, ved at virkeligheten er en mellomstor overflate som lar seg tolke av menneskenes persepsjonsapparat, og bakenfor denne spaltes den i mindre og større språklige bestanddeler.

Jeg ville skrive, og også mene, tror jeg nok, at klimalitteraturen har skapt en kultur og sedvane for å tolke og se verden på én av de overfor beskrevne måtene, nemlig den fysiske (se sitatet fra Ørntoft over). Dette er imidlertid en verden vi ikke kan manipulere uten å gå via den andre, språkets verden, da det er språket som avgjør hvor mye klimagass vi slipper ut, siden språket er en handling i seg selv, og det er denne handlingen som iverksetter fysisk endring. Her er vi kommet til det som kalles politikk. For så klart skjer det endringer i naturens verden hele tiden, ordløse, filosofiløse prosesser, men dette er ikke politikk, det er naturens gang, og klimaendringer er ikke kun naturens gang, men også konsekvens av språk. 

Med utgangspunkt i Enquists dokumentarromaner ville jeg drøfte om det er mulig å vende blikket mot det offentlige, det kapitalsterke, det prosessbeskrivende, det børskrakkende og ødeleggende språkets manifestasjoner i verden, som er av uoverskuelige dimensjoner, eller om enhver litteratur i dag, siden litteraturen er så marginal, er en fange av tradisjonen. Vil en dokumentarroman måtte bli en fange av narrative skjemaer, slik både Legionærene, Sekundanten og Sauda! Streik! er det, uten at det nødvendigvis forringer disse bøkene, skrevet som de er, i sin tid, med formål om å vekke massene (i det minste for Tor Obrestads del (slik at forfatteren er villig til å ty til et hvilket knep som helst)), men som for meg føles viktigere å unngå enn noe annet, siden det er de narrative skjemaene som får ethvert kunstverk, enhver film og roman og dokumentarbok, til å gli inn i vårt søvnige og motstandsløse massekonsum.

Jeg ville gjøre rede for at alle dokumenter er knyttet til et sted, siden også et menneske på sett og vis er et sted, og et vedtak alltid må gjennomføres et sted, og pengenes abstrakte slummer alltid er i påvente av å aksjonere på et foreløpig ukjent sted. Å forholde seg til dokumenter er altså per definisjon stedbundet, i det minste prinsipielt sett. Og å forholde seg til et sted, det er den partikulære, dels pedagogiske (jeg avskyr ordet, som om jeg skulle kunne lære deg noe), tilnærmingen Hyvönen mener litteraturen må lære av kunsten (komikk: hele denne boka springer ut av mitt ene forsøk på å lage kunst, sammen med In Situ-legenden Kitt Johnson). Tanken som brente seg fast i meg da jeg leste Hyvönens gjennomgang av skandinavisk klimapoesi for flere år siden, og som jeg har basket med siden, for jeg forstår ikke hvordan jeg skal forvalte den – er det det Enguist gjør i Legionærene Hyvönen etterspør, altså å finne en historisk urett og skrive den ned (Sveriges utlevering av militærbaltere etter andre verdenskrig), vil han ha forfattere til å gjøre kildearbeid som kan måles etter historikernes standard, og deretter legge frem historien, slik som Enquist selv sier at han har prøvd på, ved å samle «masse fakta som ubønnhørlig leder leseren til en viss konklusjon». Eller handler det om å finne et samfunnsmotiv som kan turneres og vendes på, i omvendinger og omvendingers omvendinger, slik Enquist gjør med idretten i Sekundanten, et motiv som viser hvordan kapitalismen gjennomsyrer borgernes hjerner og hjerter, med idretten som fremste symbol, men med en såkalt «sterk historie» i bunn, fortellingen om Johan Christian Lindner, som opplever å miste broren sin på en flåte en kald vårdag, og som ser sitt store forbilde, faren, bli tatt for juks som sleggekaster, fordi han har akseptert kapitalens påbud om mer, bedre, lengre. Kan en dokumentarroman også være noe annet – en mosaikk, en hybrid, noe uleselig, men likevel leselig, skrevet etter andre standarder enn fiksjonen og dramaturgiens? Kan det radikale potensialet i følgende setning utnyttes: «Dokumentene skal i den egentlige dokumentarlitteratur være minst mulig bearbeidet av forfatteren». Til hva? Hvordan, i så fall?

Det var om slike emner, i den slags vendinger, jeg hadde tenkt til å skrive denne artikkelen. Men så invaderte Putin Ukraina, til mitt store sjokk. Jeg har lenge vært en negativ grinebiter, uten tro på menneskeheten, men dette hadde jeg ikke sett for meg – jeg var like dum som alle andre. Men hva mer er, begynner jeg å forstå: Jeg er indoktrinert med den politiske holdningen at alt ordner seg til slutt, vi må bare holde ut, fortsette å tro på verdiene våre, så går det bra, en svært suksessfull doktrine, eller ideologi, i Vesten siden den kalde krigens slutt. Men hva er egentlig denne innstillingen annet enn vanetenkning med innslag av overtro? Jeg har vært svært opptatt av klima, i mange år har jeg sett på dette som den store kampen, men det viser seg altså (jeg visste jo dette) at det holder med en eneste statsleder fra et stort land som simpelthen gir faen, så er alle forhåpninger finito. Hva er det for tider vi lever i? Hvordan har vi klart å stille oss i en situasjon med så elendige statsoverhoder på alle bauger og kanter. Er det slik at jo mer prekær situasjonen er, desto mer elendige valg gjør vi?

Enquists Legionærene grep fast i en av de mest betente skampletter i svensk historie. Jeg har tenkt at boligmarkedet, det offentliges forvaltning av eiendom og midler, er en annen slags sak, men like fullt en katastrofe i vårt land, men nå som russiske styrker legger hele byer i grus i løpet av en eneste natt, blekner min evne til å rope høyt, min vilje til å kritisere en regjering som tross alt vil folk det beste - de fleste folk, i det minste - en regjering og en stat jeg ikke anklager for å ville gi makt til seg selv (og heller ikke dens byråkrater), men snarere for å ha feil analyser, eller ikke ha analyser i det hele tatt (og derfor la makta råde, den globale pengemakta), og det var den slags jeg ville skrive om, den sakte lemlestelsen av enkeltmennesket i systemets tjeneste, gjennom å vise til et høyst konkret sted, ved å blåse liv i en høyst reell person, Turid i det gule huset - Turid jeg traff - men ordene forstummer når bombene faller.