Boka er ferdig. Hva nå?
Om Solstads metode, estetisk orientering - og et nytt dikt
Sjuende september utgis min nye roman, Dragen. Jeg gjorde boka ferdig før ferien, den har vært til trykk siden slutten av juni. I perioden mellom da og nå har det med andre ord vært godt med tid til å tenke over hva og hvordan jeg bør skrive fremover.
Da jeg debuterte i 2005 sa Geir Gulliksen til meg idet vi sendte boka til trykk: “Pass på at du har begynt å skrive noe nytt før boka kommer i butikkene.” Jeg tror han mente at for å takle kritikernes dom, bør man være i gang med noe annet, man bør være et annet sted, slik at ikke det du har gjort, som er låst mellom bokas permer, skal fortære deg.
Rådet har imidlertid også sine begrensninger. Min andre bok, Til øya, ble skrevet fort, med enorme, nærmest uoppnåelige ambisjoner og forbilder - jeg husker at jeg holdt Thure Erik Lunds Zalep særlig høyt - men uten egentlig jording i meg selv. Et par uker før vi skulle sende boka til språkvask og korrektur, ba forlaget om en ekstern vurdering av Karl Ove Knausgård, antagelig fordi de ikke var overbevist om kvaliteten. Knausgårds vurdering var nådeløs: Han mente boka for all del besto av en hel del vakre setninger, men uten nødvendighet og sammenheng. Anbefalingen var å skrote hele manuset. Hva gjorde jeg da? Jo, jeg husker at jeg møtte redaktør Kari Joynt på sommerfesten samme dag som jeg hadde fått uttalelsen. “Den driter vi i”, sa jeg hovmodig. Og så ble boka utgitt, og jeg fikk mine to råeste anmelderslakt noen sinne.
Jeg angrer ikke. Det tok riktignok lang tid å komme over Kari Løvaas og Susanne Christensen raljering med boka jeg hadde skrevet. Lesningene deres sydet av mishag mot min person, og én insinuerte også at min første bok, Skogen er grønn, umulig kunne være så god som folk skulle ha det til - uten å ha lest den. Å utgi bøker fremsto plutselig som veldig ubehagelig. Før utgivelsen av Affektlære, min fjerde bok, flere år senere, hadde disse to anmeldelse antatt enorme proporsjoner, og jeg måtte gå i målrettet kognitiv terapi for å overhodet å orke å gi ut denne boka. Terapiens løsning: I flere år leste jeg ingenting av det ble skrevet om bøkene mine.
I dag er jeg ikke like redd. Motstanden fra Løvaas og Christensen, og andre også, har gjort det soleklart for meg at jeg må tenke gjennom hvert ord, hver scene, hver påstand jeg gir fra meg i boks form. Jeg må lese meg selv kritisk, og selv vite hvilke ‘feil’ jeg begår, og deretter vurdere om det en ‘feil’ jeg står inne for. Har jeg gjort det, er jeg stort sett klar for det som kommer. Jeg har sett innvendingene på forhånd.
Jeg har også blitt klar over at anmeldere ikke er guder, men har sin egen agenda og smak, og gradvis akseptert at bøker er del av ordskifte der forfatternes følelser ikke betyr en døyt. Sånn skal og må det faktisk være. Men da kan man ikke ta det personlig.
Men det betyr også at når man skriver en bok, så kan man ikke skrive den bare fordi man er en person som skriver. Og det er der jeg er nå, mens jeg venter på at Dragen skal materialisere seg som fysisk artefakt. Hva er det verdt å skrive om? Hva slags bøker ønsker jeg å skrive? Hva håper jeg at leserne skal oppleve når de leser en bok av meg?
Min estetiske - og kanskje etiske - orientering har forflyttet seg med Dragen. Dette er en bok der jeg faktisk skal våge å innrømme at jeg ønsker at leserne skal føle noe mens de leser den - jeg ønsker at leseren skal få innsikt og oppleve medfølelse via følelsesmessig innlevelse i teksten. Det er skummelt å se det sånn, svart på hvitt.
Tidligere har jeg nemlig vært en svært kognitiv forfatter. Jeg har vært mest opptatt av form og hvordan tekstbiter spiller sammen for å skape rom for erkjennelse - erkjennelse heller enn innlevelse. For meg er ikke dette to separate størrelser, men de kan vektes ulikt, og i Dragen har jeg vektet innlevelse over erkjennelse, noe jeg føler er et kjennetegn ved en eldre form for litteratur, et ideal som peker mot litteraturens opprinnelse, med tragediene i Antikken, slik f.eks. Martha Nussbaum har beskrevet.
Det går et skisma mellom det formalistiske synet på litteratur som vokste seg sterkt gjennom 1900-tallet, og nådde sin glansperiode her i Norge da jeg studerte litteraturvitenskap på 90-tallet, og det tematiske og politiske synet på litteratur som var så viktig før. Som Nussbaum skriver, så eksisterte tragediene og politiske debatter side om side: Man så stykkene, etterpå diskuterte man de politiske dilemmaene de tok opp.
I Uskrevne memoarer, samtaleboka med Dag Solstad til Alf van der Hagen, beskriver Solstad mellomrommet mellom bøker sine som en ventetid. Eller nesten mer som motstand. Han dyrker latskapen, og vil slett ikke begynne å skrive en ny bok. Han vil heller lese. Og drikke. Først når et bilde melder seg med uovervinnelig kraft - f.eks. Elias Rukla som slår paraplyen i fontenen og roper: “Fitte!” - gir han etter og setter seg til å skrive, ofte mange måneder, ja, kanskje år, etter at den forrige boka kom ut.
Som jeg skulle ønske at jeg kunne få til det! Men det går ikke. Jeg er hundre prosent inngrodd i vårt samfunns effektivitets- og produksjonskrav. Ja, i den grad at jeg allerede har skrevet førsteutkast til en ny roman, om bydelen Nyquistbyen i Moss, som jeg sendte redaktøren min da vi shippet Dragen til trykk (slik han leste førsteutkastet til Dragen da vi gjennomgikk sistekorrektur på den forrige boka mi, Nå hogger de).
Jeg er altså one step ahead. Så da er det vel klart hva jeg skal gjøre?
Nei. For Nyquistbyen er den mest cerebrale teksten jeg noen gang har skrevet. Og jeg spør: Skal jeg virkelig vende tilbake til min formale orientering, nå som jeg har åpnet for å skrive tematisk og med et sterkere emosjonelt trykk? Har jeg ikke tatt skrivingen et steg videre?
Så da sitter jeg heller og leser bøker, slik som Solstad, i ren trass. Jeg noterer bilder, temaer og glimt av ideer (ikke alle kan røpes her). Og en av ideene jeg har fått - eller når sant skal sies en idé jeg har hatt en stund - er å skrive en ny bok i ånden til bildeboka Hva var det hun sa?, som jeg lagde sammen med Rune Markhus i 2014, der Inger Christensens Alfabet er forelegg og inspirasjonskilde.
Opp gjennom årene har jeg hatt flere kandidater til nye bøker av denne typen, nærmest en slags palimpsester, hyllester, hvor også det å skrive videre på en annen forfatters tekst og livsarbeid får litterær betydning, f.eks. The lost words av Robert MacFarlane og Jackie Morris og Trask - forflytninger i tidas skitne fylde av Inger Elisabeth Hansen. Den diktboka jeg imidlertid setter høyest av alle, foruten Alfabet, er Indre krets av Arne Ruste. Og i den forbindelse har jeg skrevet et lite testdikt i dag.
(Du kan lese opprinnelsesdiktet om Skjæra her.)
Plastpose (Skjære)
Foreviget på hjemmekamera
en plastpose av
typen man får i butikker uten
kjedetilknytning,
ingen logo, bare hvit
en manns drøm
eller desperate håp om å klare seg selv
posen danser i vinden,
sammen med bladene, digitale piksler,
rektangler inni rektangler av brun murstein
and this bag was just
dancing with me
like a little kid begging me to play with it
I alle regnbuens farger på søppeldynger,
som snø, ja, fargerik snø,
sjikt på sjikt av det samme,
slik snø også er vann,
men samtidig skjuler vannet i sjøene
om vinteren
og vanndampen i atmosfæren
når det snør,
slik tørr snø danser i vinden
og soper over asfalten
slik tørr snø løfter seg i vindspiraler
dancing with me
slik danser posen på skjermen.
Plastposer på den kinesiske mur
og i magen til hvaler, albatrosser og kanskje skilpadder.
Fins de på Jan Mayen? Garantert.
Og på bunnen av en søppelkurv i Universitetsparken.
Gjennomsiktige som maneter, alger, flagellater
så vidt synlig i flaskegrønne temperatursjikt
der posen flagrer nedover i dypet
eller oppover mot lyset,
en dans i sjøens koboltblå eller turkist grønne
dansende forstørrelsesglass.
Ikke metall-legeringer.
Ikke plastovertrukne mikrochips heller,
men legeringer av
kjøtt og blod?
(Hva er forskjellen?)
Plastposer på strendene i Senegal.
Poser på kysten av Algarve og Haiti,
lass av bildekk, trosser og vaskemiddelflasker,
deodorantbeholdere,
oljekanner,
ispapir,
på Klauvholmen i det store intet utenfor Norge.
The Great Pacific Garbage Patch
øst og vest i Stillehavet,
hyperobjekter like uforståelig store som livet selv
med egenvilje og evne til å bestå
ved hjelp av evolusjonære strategier,
plastposen blir spist og spredd i avføringen
(hvis den kommer gjennom tarmsystemet)
plastposen driver med havstrømmene
er det livets ursuppe, det her
der den nye ordenens trilobitter og amonitter
kan hende eksisterer allerede,
drivende omkring lik
plastposer i vinden,
en dag like før det skal til å snø
og lufta føles nesten elektrisk
there was this entire life behind things.
Skal du ha pose?
Skal du ha pose?
SKAL DU HA POSE?
Symbiotisk medlever, samboer
på uoppsigelig kontrakt
Plastposens levetid? 10 til 20 år.
Remser av polymerer
dvs. både livets og industriproduksjonens DNA
de evige gjengangerne,
men også evige etterlignere,
gjøglere også
de etterligner livet by proxy,
polyetylen, polyvinylklorid, polyamid,
cellulose, proteiner, kautsjuk
de er livet
remser av monomerer gjennomstrømmer
skogen med all sin plast,
havet med sine hvaler og søppeløyer og krill,
boligfeltene med sine hus og hunder
Amazonas med sine urinnvånere
og utbyttere og skogbrennere
og artene som ennå ikke har fått sitt vitenskapelige navn
tilfeldig kopolymer
blokk-kopolymer
periodisk kopolymer
podet kopolymer
foreldre og barn ved leirilden,
i seilbåten på jordomseiling,
i ytterkanten av søppeløya,
de gjennomstrømmer hele båten:
skroget, VHF-en, seilene, tauene
og båtens passasjerer,
objektet er både eksistens og berettigelse,
en stund,
før det er noe annet, i en annen tid, et annet sted.
Pose med ost, brød og leverpostei.
Pose med iPhone, gymtøy, hammer og sag.
Pose med REMA1000 i rødt, hvitt og blått
eller Coop Extra.
Pose med kjærlighet.
Posen med demokratiet.
Posen med alle religionene i en miks,
bindeledd mellom det konkrete og det metaforiske
en tynn membran, iblant elastisk (elastomerer),
iblant hard (basisplast),
filmtynn, eller også tykk,
en gud,
vår Buddha på peishylla i billig plast,
i rødt og gull,
hvilende i lotus-stilling,
iblandet mykner og pigmenter for sitt milde åsyn,
men menneskets første oppfinnelse var ikke
sverdet (mener Le Guin),
den første oppfinnelsen var beholderen:
en kurv, en bolle (en pose)
Tenk å ikke kunne bære mer enn
en håndfull og en
magefull av gangen,
den evige jakten etter flyvehavre,
jordknoller, røtter, bær
sankere, ikke jegere,
(beholder, ikke sverd)
(planter, ikke mammuter)
(kvinner, ikke menn)
livmorens blodsorte, pulserende beholder,
er livmoren opprinnelsen til
sivilisasjonens akkumuleringsnevrose,
oppstått av nød
i sulten ved leirbålet,
et instinkt, en hellig drøm,
den galopperende forestillingen om
hvordan mennesker står i forhold til
alt det andet i denne enorme sæk,
denne universets mave.
Hva er utsiden og hva er innsiden?
Hva er polymerens overflate, hva er baksiden?
Mikroplasten kan vi ikke se,
men den ser ut av øynene våre,
kjemiske stoffer som overlever oss med god margin.