Avslutning: Visdommen finnes fra før
Kapittel 20 i "For sent i tide: Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid"
Endelig! Siste og avsluttende kapittel i sommer-føljetongen “For sent i tide”. I første kapittel skrev jeg at jeg ville bidra til en annen agenda enn den tech-mogulene, Big Ag, Big Oil og våpenindustrien skyver frem.
Hodeboken formidlet mange mørke aspekter ved tiden vi lever i. Jeg mener vi må våge å forholde oss til disse skremmende projeksjonene. Samtidig håper jeg å ha fått frem i Del 2, Håndboken at det er fullt mulig å leve gode, men kanskje litt annerledes liv. Særlig dersom vi handler i tide.
Med det takker jeg for meg for denne gang.
Se innholdsfortegnelse og klikk deg inn på kapitlene som alt er publisert her.
Alle kildene til kapitlene i Håndboken ligger nederst i Del 2: Håndboken.
Visdommen finnes fra før
Vi befinner oss ved et historisk veiskille. Antagelig det største noe samfunn på jorda noen gang har stått overfor. Valgene vi tar – som individer, lokalsamfunn, art – avgjør ikke bare vår egen skjebne, men skjebnen til utallige andre livsformer vi deler planeten med.
Den industrielle sivilisasjonen har gitt oss materiell overflod og teknologiske mirakler, men til en pris vi bare så vidt begynner å forstå. Vi har mistet mye på veien: yrende mangfold, brede fellesskap, ferdigheter, motstandskraft, og ikke minst en dypere forståelse av vår plass i den store økologiske veven. Vi har blitt løsrevet fra habitatet vårt, vi føler oss ensomme, men aner ikke hvordan vi skal bli ett med verden igjen.
“For sent i tide” er likevel ikke et manifest for å «gå tilbake» til en imaginær fortid. Den er heller ikke en dystopisk gaid for preppere med hagle. Boka er et forsøk på å sette eldre visdom i en ny kontekst — visdom, ferdigheter og kunnskap som forteller og forklarer hvordan og hvorfor vi er avhengige av hverandre og av naturen rundt oss.
Svigerfaren min er bonde på det han kaller «tundraen» i Lier ved Drammen. Dette er en kar som har levd i og med omgivelsene i en mannsalder, samtidig som han også har jobbet som veterinær på Adamstuen i tykkeste Oslo sentrum. Når svigerfar og jeg hogger ved i solveggen, når vi pløyer kjøkkenhagen med utsikt over jordene, kan han fortelle hvordan vannet har beveget seg gjennom dalsøkk og bekkefar. Han vet hvor hvert eneste dreneringsrør ligger, hvilke deler av gården som fungerer, og hva han «ikke har prioritert å fikse» ennå. Dette er en mann som før dyrket med kunstgjødsel, men som i dag bruker «graskompost» i kjøkkenhagen. Han fikser kloakken når den blir tett på julaften, han kitter vinduer, tetter tak som drypper, og pusser opp tømmerkoia på skauen med håndsag og hammer. Denne karen er en kombinasjon av gammel kunnskap og interesse for vitenskap og fremtidens løsninger in persona.
Han feller trær før sevjen stiger, og har kløyvd og hogd opp vedskiene og stablet dem til tørk i solveggen før du har fått sukk for deg. Dette er en mann som ler seg skakk når barnebarna lager show, og som hjelper hvem det skulle være med tips og vink, uten å hovere. Når vi går på ski, kan svigerfar navnet på hver kolle og knaus i hele skogen. Slike folk vil være livsblodet i samfunnet vårt. Mangsysslere og skrotnisser, folk som kan bruke både hode og hender, blir læremesterne våre i morgen.
Ved å lytte til erfaring, og bygge lokale, motstandskraftige systemer for mat, energi, vann, sikkerhet, og ikke minst gode fellesskap, skaffer vi oss ikke bare en forsikring mot usikre tider, vi skaper også en levemåte som er dypt tilfredsstillende uansett hva fremtiden bringer.
Når jeg nå skriver disse siste linjene i en tekst som har fosset ut av meg, tenker jeg tilbake på de tidlige kronikkene mine, der jeg skrev om fosterlivet, atmosfæren på Mars, snøballeffekten og Hothouse Earth. Jeg var ung og idealistisk, og — må jeg dessverre innrømme — ganske pompøs.1 Da skjønte jeg ikke at alt begynner i det små og lille, med noe håndfast og praktisk. Denne boka demonstrerer min reise fra frustrert idealisme til praktisk realisme. En vei jeg håper flere vil slå følge på.
Til sist vil jeg minne om et viktig poeng: Det er slett ikke sikkert at den globale sivilisasjonen kollapser i morgen. Jeg håper virkelig ikke det! Denne boka har kanskje likevel overbevist deg om at vi lever i en tid med økende ustabilitet og uforutsigbarhet? I så fall er det bra, men ikke det viktigste. Det jeg håper å ha overbevist deg om, er dette: Å bygge motstandskraft er ikke bare en forsikring mot det verste, men også en investering i det beste. Vi må tilbake til fellesskap og glede.
Selv om utfordringene vi møter kan virke uoverkommelige, er historien full av eksempler på mennesker som har klart seg — og til og med vokst — i vanskelige tider.
Det kan vi også.
En gammel historie fra gresk mytologi handler om skipet Argo. Jason og argonautene seilte ifølge sagnet til Aia, verdens ende, med Argo. Etter hvert som spanter og bordganger råtnet, ble de byttet ut. Til slutt var ingen av de opprinnelige delene igjen.
Historien om Argo har iblant vært premisset for filosofiske debatter om hva noe dypest sett er. Er Argo fortsatt Argo etter at alle delene er byttet ut? Men for oss kan historien ha en annen betydning. Selv det som virker ødelagt og fortapt, kan repareres.
På sett og vis har vi også vært ved verdens ende.
Kan vi bygge om skipet vårt og holde det flytende på vei hjem igjen?
Vi lever i en tid hvor del etter del av samfunnet vårt må byttes ut.
Energisystemene, matforsyningen, vann- og kloakksystemer, tilliten, økonomien. Mye av det vi en gang tok for gitt, krakelerer i sammenføyningene. Antagelig vil det ikke vare evig. Kan vi bygge noe nytt, på samme kjøl, men med andre materialer?
Jeg tror det. Hvis vi gjør det sammen.
Begynn gjerne i det små, men begynn med det samme.
Det er ikke for sent å være ute i tide.
Om prosjektet
For sent i tide: Fellesskap og omstilling i krisenes tid er resultatet av årevis med lesing, skriving og aktivisme, kort og godt forsøk på å forstå de enorme problemene vi står i.
Men det er også en bok om løsninger. Derfor består den av to deler:
– Hodeboken: om klima, natur, energi, sammenbrudd og systemisk sårbarhet.
– Håndboken: om motkraft, jord, fellesskap, lokal mat, lavteknologi og menneskelig styrke.
Etter mye sort realisme i Del 1, Hodeboken, har vi kommet til siste kapittel i Del 2, Håndboken. Jeg håper du nå føler på handlekraft, mening og muligheten for fellesskap.
Abonner på nyhetsbrevet. Da får du nye tekster rett i innboksen.
Hvis denne teksten traff deg – del den gjerne videre. Jeg er ikke på sosiale medier, så deling er den eneste måten denne digitale boka kan finne vei til flere.
Husk: Vi er ikke alene. Men vi har dårlig tid.
Forhåpentligvis er det ikke for sent å være ute i tide.
Det er jeg muligens ennå. Beklager.