Hør diktet innlest her:
En vårkveld i armkroken til pappa,
dukker de inn i TV-skjermens plasma.
To kropper synker gjennom havets fantasma.
Bak duvende tang ser de litt av et skue.
Synet snur alt Otto vet om på hue.
Blinkende kupler og glitrende glass:
En metropol som ble trukket rett ned i dass!
Et rådhus, en kirke, et slott, en bolig.
Her tok menneskene det en gang rolig.
Rakk de å rømme før bølgen kom?
Er det tvert imot døden som bruser sånn?
Søyler av grønt skjærer opp dypet.
En vannkatedral i det hellige lyset.
Otto tenker på alt det som var,
mens pappa forteller om alt de har:
Byer større enn den største tsar,
hvor demninger lekker som brodne kar.
Så sier pappa, så typisk ham:
”Atlantis er ikke noe du ser på TV.
Atlantis er resultatet av vår måte å leve.”
Dét er noe Otto alltid har visst:
Pappa er full av svar,
men svarene er det eneste han har:
Han tror han redder verden med kaffe fra Max Havelaar!
Nei, svarene til pappa hjelper ingen til sist.
Menneskene vet jo at de har en frist.
Bryter de den må de forvandle seg til …
Du forstår nok hva jeg mener, du?
Bob, bob, dædi, dædi, bob, bob, su.
P. S. Beklager strek på blanklinjene. Jeg fikk det ikke til på annet vis.