Alle gode krefter

Jeg signerte forfatternes opprop Nei til oljeleting. Her er min forklaring.

1. april publiserte avisa Vårt Land en “kritisk” sak om forfatternes opprop mot oljeleting. Aprilspøk? Nei, faktisk ikke.

Jeg har store problemer med å forstå at oppropet er virkelighetsfjernt. Derfor har jeg skrevet denne teksten.

Selv mener jeg nemlig det er mer virkelighetsfjernt å åpne nye oljefelt når vi står på randen av klimakollaps, enn å skrive under på et opprop.

Hvis du ikke alt har lest den opprinnelige kronikken som presenterte forfatteroppropet, anbefaler jeg å lese den først.

Artikkelen min følger under

Det er kun én innvending jeg synes har noe for seg når det gjelder å si nei til mer olje- og gassleting.

Nei, det er ikke spørsmålet «hva skal Norge tjene penger på da?», men den geopolitiske energisituasjonen. Store deler av verdens oljereserver befinner seg i diktaturer.

Det er et høyst reelt problem for oss i Vesten dersom vi blir avhengige av energi fra stater som ikke ønsker oss vel, men tvert imot vil svekke oss.

Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg forsøker å forholde meg til dette paradokset på en måte jeg kan stå for. Men jeg må holde tunga rett i munnen, for det er ikke lett.

Klimaendringer øker sannsynligheten for krig og konflikt

Dommedagsspøkelset som ruver over oss alle i disse dager, er selvsagt krigen i Ukraina. Foruten at krigen er en humanitær katastrofe, kom den på verst tenkelig tidspunkt.

Vi står ved randen av katastrofale klimaendringer, og krig er synonymt med naturødeleggelse og voldsomme utslipp av karbon.

Samtidig er det i denne konflikten uvanlig klart hvor viktig faktor energi har vært. Russlands gassrør til Europa, som Tyskland nærmest var avhengig av ved krigsutbruddet, synes i ettertid som ledd i en større plan.

Fossil energi er, og har lenge vært, et maktmiddel.

Hva skjer om alle fronter nå føler at de må skaffe seg mer av dette maktmiddelet? Jo, vi får antagelig både mer krig og konflikt, og vi får garantert løpske klimaendringer.

Det skal ikke mye til for å se at dette er en ond spiral det er svært vanskelig å komme ut av.

Kappløpet mot bunnen

Samme dag som forfatteroppropet sto på trykk i Aftenposten, leste jeg nyheten om at USA vil åpne for olje- og gassutvinning i et område på størrelse med Italia i Mexicogulfen. Tidligere i måneden åpnet USA Willow-feltet i sårbare Alaska.

Russland og Kina har heller ikke satt på karbonbremsene, for å si det forsiktig. I fjor ga Kina flere driftstillatelser til kullkraftverk enn landet hadde gjort de syv foregående årene.

Norge har på sin side allerede delt ut 47 nye felt for leting, og har planer om å åpne ytterligere 92 blokker, slik det står i kronikken som ble trykket i Aftenposten. Om disse planene har Sigmund Hanslien, tidligere letesjef i Equinor skrevet.

Forslaget om økt olje­leting i Barents­havet er et vedde­mål på at vi ikke når klima­målene.

Logikken er slik: Bare i en verden med fortsatt massiv bruk av fossile brensler, vil det være økonomi i disse utvinningsprosjektene. Jo flere nye karbonfelter verden åpner, desto sterkere binder vi oss til en fremtid med temperaturøkning langt over 1,5 grader.

Jeg anbefaler alle å lese Sigmund Hansliens kronikk. Noe sier meg at han har bedre peiling på dette enn nett-trollene som herjer i kommentarfeltene.

Costa Ricas «naive» eksempel

Den som tar til orde for å avslutte oljeeventyret i Norge, blir kalt «naiv» og «godhetsposør». Så lenge det er utsikter til penger (pengetap, skal man tro Hanslien), må andre poenger vike.

Costa Rica er et eksempel på det motsatte. Det lille landet i Mellom-Amerika gjorde noe vi i Norge ikke kan fatte: De sa nei til karbonpenger!

«Tvi vøre», som Asbjørnsen og Moe ville sagt.

Hva har dette medført? Jo, at Costa Rica kan være en troverdig anfører i klimakampen. På klimatoppmøtet i Glasgow opprettet de sammen med Danmark organisasjonen Beyond Oil and Gas Alliance (Boga). California, en enorm økonomi – som samtidig er svært utsatt for klimaendringer, er assosiert medlem av alliansen. Det er også Portugal og New Zealand.

Det er slike initiativer, og særlig Costa Ricas høyst unike eksempel, som gjør at jeg fortsatt føler vi har en mulighet til å nå klimamålene. Men da må vi handle i tråd med utfordringen!

Fornybar energi overtar

Det er moralsk riktig av Norge å hjelpe Europa med gass i den akutte situasjonen som har oppstått med Russlands invasjon av Ukraina. Her og nå bør vi pumpe opp og sende av sted mest mulig av gassen vi har tilgjengelig på allerede etablerte felt.

Men dette må ikke brukes som argument for å lete etter ny gass som først vil bli tilgjengelig lenge etter at den prekære situasjonen med det brå bortfallet av russisk gass er over.

Europa er i full gang med det grønne skiftet. Et Tyskland som i fremtiden har blitt selvhjulpent med grønn energi, vil ikke kjøpe klimaskadelig gass av Norge om tretti år.

Lokalt selvstyre

En overgang til fornybar energi hjelper dessuten ikke bare mot klimaendringer, men mot en stadig mer polarisert verdensorden, der alle land blir tvunget til å tilslutte seg én av to poler.

Fornybar energi har nemlig den fantastiske tilleggseffekten at landet selv kan ta eierskap og råderett over den fra A til Å. Nasjonale kraftverk som benytter vann, sol, vind eller jordvarme for å lage energi, befinner seg innenfor landets egne områder, og styres av landet selv.

Når grønn energi gir hvert land energien det trenger, minsker samtidig makten til landene med store karbonressurser.

Forhåpentlig kan ikke stormaktene bruke energi som pressmiddel i samme grad som nå.

Gamle menn uten fremtid

Verden styres i dag av gamle menn uten fremtid. Begrunnelsene for valgene de gjør henter de fra fortiden, ikke fremtiden. Verdensforståelsen deres ble skapt under den kalde krigen.

Vi andre har fått med oss at verden ser annerledes ut i dag.

Ikke misforstå meg. Vi skal ikke svikte Ukraina, vi må stå løpet sammen med dem. Men når krigen er over, må vi for alvor tenke gjennom hvor stormaktrivalisering og polarisering fører oss.

Også i denne dynamikken må noen ta det første steget på veien mot en bedre verden.

Alle gode krefter

Jeg husker ennå demonstrasjonene som gikk over verden da USA invaderte Irak. Jeg husker marsjene i verdensmetropoler som ble utløst av Greta Thunbergs skolestreiker. I dag er vi enda lenger unna den verdenen vi ønsket oss den gangen, men demonstrasjonene er borte.

Det jeg ønsker meg er at fredsbevegelsen og miljøbevegelsen slår seg sammen i en enorm bevegelse som ennå ikke har sett sin like. Alvoret i det historiske øyeblikket tilsier at tiden er moden.

Forhåpentlig er vi ikke ved slutten av noe, men ved begynnelsen av noe vakrere og bedre.